Mange aktive løpere opplever gjerne en gang å pådra seg patellafemoralt smertesyndrom, bedre kjent som runner’s knee. I dag tar vi en titt på hva som forårsaker runner’s knee og hva forskningen sier man kan og bør gjøre for å unngå skaden.
Kort fortalt er runner’s knee definert som smerte i og rundt kneskålen som ofte kommer av for mye eller for hyppig belastning uten at kneet har fått tid til å tilpasse seg treningsvolumet. Selv om skaden er mest vanlig hos løpere er det ikke uvanlig å også finne forekomster hos syklister og andre som bruker beina en god del mer enn den generelle befolkningen. Likevel er langdistanseløpere den mest utsatte gruppen og rundt 25% av kvinnelige løpere og cirka 20% av mannlige løpere opplever skaden i løpet av sin karriere [1].
Selv om et redusert treningsvolum kanskje er den mest effektive forebyggingen mot runner’s knee er det ikke alltid den mest fristende for en ivrig mosjonist eller utøver. I tillegg til overbelastning har man heldigvis klart å identifisere noen andre risikofaktorer for å utvikle runner’s knee. Disse innebærer faktorer det er vanskelig å påvirke, slik som anatomiske egenskaper som uvanlig korte muskler, ulik beinlengde eller knær som peker unaturlig mye innover eller utover [2]. Sistnevnte er noe mer vanlig blant kvinner og kan være en av årsakene til den noe høyere forekomsten av runner’s knee.
Heldigvis har man også identifisert noen faktorer som er lettere å påvirke. De viktigste her er løpeteknikk, kroppsvekt og muskelstyrke [3]. Disse er viktige fordi runner’s knee gjerne observeres i sammenheng med en ugunstig forflytning av kneskålen mens man er i aktivitet. En dårlig løpeteknikk kan tvinge kneskålen i posisjoner hvor den helst ikke skal være, noe som kan føre til inflammasjon over tid. Har man i tillegg en forhøyet kroppsvekt vil den ugunstige belastningen i hvert eneste steg bli større og dermed de negative effektene bli forsterket. Det har også blitt spekulert i at forhøyet kroppsvekt gjerne henger sammen med et ugunstig kosthold, noe som videre bidrar til økt fare for inflammasjon [3]. Til slutt vil sterke quadriceps, lårmusklene på fremsiden av låret, kunne hjelpe til med å holde kneskålen på plass. En sterkere muskel vil også tåle en større belastning, slik at man kan trene mer og oftere uten en forhøyet risiko for skade.
Runner’s knee er en kjedelig ting å pådra seg. Utenom de anatomiske faktorene har man heldigvis muligheten til å påvirke i ganske stor grad sannsynligheten for at man får skaden. Et grundig og tilpasset treningsprogram utviklet i samarbeid med eksperter kan hjelpe løpere å forebygge skaden ved å optimalisere teknikk, kroppssammensetning og muskelstyrke, samt å regulere treningsvolumet.
Referanser:
van Gent, R. N., Siem, D., van Middelkoop, M., van Os, A. G., Bierma-Zeinstra, S. M., & Koes, B. W. (2007). Incidence and determinants of lower extremity running injuries in long distance runners: a systematic review. Br J Sports Med, 41(8), 469–480.
Duffey, M. J., Martin, D. F., Cannon, D. W., Craven, T., & Messier, S. P. (2000). Etiologic factors associated with anterior knee pain in distance runners. Med Sci Sports Exerc, 32(11), 1825–1832.
Nicolella, D.P., O’Connor, M.I., Enoka, R.M., et al. (2012). Mechanical contributors to sex differences in idiopathic knee osteoarthritis. Biol Sex Differ 3(28).
Comentarios